Fotogram av svigermors pilleboks, med hennes mange uspiste piller.
Jeg har blitt med på det internasjonale kunstprosjektet Telephone. Og jeg anbefaler flere å søke seg med, samtidig som arrangøren også ber om flere deltakere.
Telephone fungerer som en digital kunstversjon av “hviskeleken”, der en hvisker noe inn i øret ditt og du hvisker videre hva du tror du hørte. TIlslutt får man høre originalversjonen av budskapet sammen med hvordan det endte opp etter gjentatte fortolkninger og misforståelser.
Nesten som en perfekt metafor på den personlige opplevelsen av et kunstverk.
Jeg ble tildelt en weblink til en video og ble fortalt at den formidlet på et poetisk og samtidig direkte vis, det originalbudskapet kunsteren hadde fått tildelt. Vel, jeg er enig i at det var poetisk, men må innrømme at jeg følte det kanskje ikke var et så åpenbart direkte budskap kommunisert i kortfilmen som åpenbarte seg på vimeo.
Så jeg ble gående å grunne på hva det var som ble forsøkt formidlet, mens jeg desperat drømte om å komme opp med idèer til min egen personlig videresendte hvisking. Så døde min svigermor.
Verdens beste svigermor faktisk. Etter endeløse dager med tristess og elendighet, forsøksvis støtte til samboeren min kombinert med egen sorg, så var plutselig begravelsen over og hverdagen slo inn igjen. Jeg hadde jo en deadline som skulle overholdes kom jeg på. I går var det visst ja. Så jeg satte meg ned og tok en titt til på videoen.
Og så kjente jeg meg plutselig igjen i historien som utspilte seg til den rare stemningsmusikken. Og visste hva slags bilde jeg selv skulle lage.
Etter en kjapp runde på mørkerommet og instinktiv etterbehandling kunne jeg laste opp et epostvedlegg og sende inn mitt bidrag ikke så altfor lenge etter at fristen hadde gått ut. Så tenkte jeg gjennom hva som hadde skjedd.
Med nervene utenpå huden og følelsene i helspenn var jeg ikke bare mer motagelig for inntrykk, men jeg hadde også større behov for å fortelle noe. Videoen jeg så hadde jo ikke forandret seg, og den var vel kanskje ikke mer forståelig enn før, men jeg hadde flerer historier i hodet som lette etter knagger å henges på. Og dermed fløt assosiasjonene friere og jeg kunne kjenne igjen meg selv i en annens arbeid.
Ens egen vurdering og forståelse av kunst handler mye om å lese sine egne tanker og reaksjoner, og ikke bare å forstå kunstnerens opprinnelige intensjon. Om du selv lar dine egne følelser synes og flyte friere, vil du også oftere kjenne igjen eller kanskje også delvis skape dine egne historier i avlesningen av andres kunstverk. Andres arbeid blir rett og slett mer levende og mer inspirerende dersom man gir seg selv hen til å bli noe så klisjefylt som en mer følsom kunstner.