Multikopiert fotogram, Oslo Kulturnatt 2012
Nå er årets utgave av Høstutstillingen over og etter et sent besøk der har jeg i ettertid satt meg ned og lest anmeldelsene. Og det som for meg stod frem som åpenbart er selvfølgelig ikke kommentert av andre, som istedet velger å trekke fram sine egne vinklingier.
Så jeg sitter igjen med to veldig forskjellige følelser.
Først og fremst mitt eget inntrykk. Det skulle ikke mere til enn en titt på første verket plassert like ved billettskranken, Vilde von Krogh sin “Sjakk matt” og en runde rundt det brune rommet i første etasje for å føle et tydelig gjentatt tema i de utvalgte verkene. Og når øynene mine først var innstilt på det, holdt inntrykket seg gjennom resten av utstillingen. For meg var årets trend at kunstverkene fremvist uttrykk og teknikk som var overført mellom forskjellige medier. “Sjakk matt” er jo egentlig et maleri men så er det laget som en installasjon. Ignas Krungleviciu sin videoinstallasjon “Narrative with an unexpected outcome” er nærmest et tekstverk. Elisabeth Engen/Grete Britt Fredriksen/Astrid Findreng sitt “tablå” er jo et fotografi som er en skulpturinstallsjon. I tillegg til teppe som var en datategning, kunstvideoen som var et dokumentarprogram, tegningen som var et fotografi og til og med de populære gummistøvlene som var håndlagd. Når man så i tillegg blir forklart at den lille mannen som drikker øl ikke en gang er laget av kunstneren, har man endelig tatt skrittet helt over fra et medie til et annet der skulpturen egentlig bare er en historie.
I utgangspunktet synes jeg jo det er gøy med sjangerbøyende kunst som stiller spørsmål til selve mediet som blir benyttet. Men så tipper det lett over til å bare bli en formal øvelse der en selvstendig idè eller tema synes å være fraværende. Istedet ender det opp som underholdning gjennom visuelle triks og den lettformidlede følelsen av å kjenne seg smart gjennom å oppdage hva det er som har blitt jukset med.
Den andre følelsen er overraskelsen over avisenes løse kritikker.
Hvis man ser bortifra de gjentagene oppramsingene av verk og navn så kjennes det som om de fleste kritikernes oppsummering kunne vært skrevet om utstillingen i fjor eller forfjor eller kanskje resirkuleres til neste år. Ja det er en utstilling som defineres av en skiftende jury sin smak. Det er stor bredde, mye video og verk som roper på oppmerksomhet. Hvert eneste år. Men hvordan ser kritikerne på det å gruppere eller skille de ulike typene verk ut som trender eller enkeltstående eksempler? Hva kjennes igjen fra kunstlivet ellers, eller samfunnet generelt? Må virkelig Høstutstillingen sees som et kunsttivoli for almuen, der en virkårlig jury setter sitt hemmelige personlige preg på et uviktig utvalg av håpefulle?
For meg gav ihvertfall inntrykket av utstillingen som en mediebasert lek mye mening. I dag er det viktig å kommentere mens ting skjer, distansere seg fra eget engasjement og gjennomskue den plattformen ethvert budskap formidles på. Og på samme måte som underholdningsbransjens fordummende syn på sine egne helter skaper glade fans, kan et kunstverk som løfter betrakterens følelse av å ha skjønt poenget lettere kare til seg sine 15 sekunders oppmerksomhet. Og de bedre av dem vil da bruke det oppmerksomhetsspennet til å fange interessen videre og forhåpentligvis formidle en dypere følelse i tillegg.
Eller så kan slå seg til ro med et annet inntrykk som ble oppsummert i en av kritikkene: “Sober skjønnhet er en annen trend på Høstutstillingen 2013”.