Selvportrett fotogram laget under et Oslo Open arrangement
På åpningen av Sølve Sundsbø sin utstilling ved det nye fotogalleriet i Oslo, Shoot gallery traff jeg på damene fra PUG. Vi så hverandre sist på Nadav Kander sitt foredrag og etter hyggelig småprat om hvor flott utstillingen var lurte de på hva jeg syntes om hans presentasjon. Som vanlig i slike situasjoner forsvant da straks alle tankene jeg hadde gjort meg om det ut av hodet, og jeg endte opp med en laber argumentasjonsrekke for at det var jo bra, men at jeg syntes han skulle sagt litt mer om alt. Sykkelturen hjemover til Cyan :studio like etterpå ble så brukt til å reformulere alt jeg egentlig hadde tenkt og villet si.
Heldigvis har jeg en blog.
Men før jeg starter burde jeg vil si at jeg har vært fan av Sundsbø siden jeg så selvportrettet hans i ungdomsmagasinet Spirit en gang i forrige årtusen. Kander liker jeg bildene til, men har på et eller annet vis aldri følt at jeg helt forstår.
Sundsbø sin utstilling på Shoot består av en gruppe portretter av menn. Og ett portrett av en ape. Ukjente modeller har blitt avbildet på veldig tydelig varierende vis, og som vanlig for Sundsbø, med bruk av ekstremt forskjellige fotografiske teknikker. Hans signatur er å lage bilder som presser det fotografiske mediet til å bidra til bildets innhold og dermed understreke at hans fotografier ikke kopierer motivet.
Kander, derimot har valgt seg en tydelig stil og teknikk som fremelsker motivets tekstur og skulpturelle form. Bildene hans blir ofte så sanselige at man ønsker å strekke seg fram og ta på motivets overflate uansett om det er Obamas glattbarberte ansikt eller en nedslitt svømmehall i Tsjernobyl som er avbildet.
Kort oppsummert kan man vel si at selv om begge disse fotografene er kjent for sine bilder av mennesker, er det også kjent at de lager veldig forskjellige bilder. Og på sykkel gjennom høstmørket i Slottsparken sorterer jeg de to fotografenes bilder kjapt henholdsvis inn i kategoriene fotografier som kommenterer fotografiet og fotografier som kommenterer motivet.
Det overraskende er da at selv om Sundsbø sine portretter er laget på et tydelig bakteppe av den kommersielle bransjens forventning om det ferdige fotografiets polerte overflate, og Kanders bilder flyter på sin aura av sanselig kunstnerisk atmosfære, så er det likevel sistnevnte som velger å fotografere kjente ansikter.
I sitt foredrag poengterte Kander flere ganger at det fotografiske portrettet aldri kunne formidle den avbildede personens personlighet. Istedet mente han at man kan ledes til å kjenne igjen noe i kroppsspråket til modellen som gir gjenkjenklang i ens egen historie eller kan speile noen man kjenner. Gjennom portrettfotografiet blir man altså mer kjent med seg selv og ikke med den avbildede personen. Likevel foretrakk han å bruke kjente personer som modeller ettersom han mente de som oftest er mer åpne for å spille roller foran kamera.
For meg var det noe som skurret allerede da men først på vei ut av galleriet husket jeg det igjen. Imotsetning til Kander sine fascinerende skulpturelle kopier av kjente ansikter har Shoot her valgt å vise bilder av ansikter som ikke vekker minner om spesifikke filmroller, musikk, bøker eller andre kjendisskapende produkter. Portrettene gir meg altså rom til å påvirkes av kroppsspråk og fotografisk stemningsskaping uten å kobles til en personlig forhistorie jeg er lurt til å tro jeg kjenner. Utstillingen sine polerte studiofjes gir meg rett og slett både nysgjerrig undring over det fotografisk skapte og interesse for det ukjente gjenkjennbare i andre folk.
Kander har nok rett i at man ikke kan avbilde en annens personlighet. Men da var det fint å se Sundsbø bekrefte at man likevel ikke behøver bruke modellens kjendisstatus som et motivmessig sikkerhetsnett for å sikre seg betrakterens interesse.